Krepsdyr 

- oversyn over diagnostikk ved mistanke om meldepliktige sjukdommer


Helsetilsyn ved oppdrettsanlegg for krepsdyr er pålagt i henhold til drifts- og sjukdomsforskriften. For krav til undersøkelser i forbindelse med import vises det til Mattilsynet. Ved mistanke om sjukdom i hummerparker og krepseoppdrett eller hos vill kreps skal lokalt distriktkskontor, veterinær el. helsetjeneste kontaktes. 

Veterinærinstituttet har til nå ikke er bygget opp noen spesialkompetanse på sjukdommer hos krepsdyr, unntattt for meldepliktige sjukdommer. Diagnostisering av krepsepest hos ferskvannskreps foregår ved Veterinærinstiuttet Oslo, og tilsvarende for gaffkemi hos hummer ved Veterinærinstituttet Bergen. Kontakt Veterinærinstituttet Oslo v/Seksjon for fiskehelse ved mistanke om andre meldepliktige sjukdommer, f.eks. pga. baculovirus-infeksjon hos reker.

Tabelloversikt diagnostikk        Innsendingsskjema

Krepsepest
Krepsepest er en svært smittsom sjukdom hos alle arter ferskvannskreps (Decapoda: Astacidae, Cambaridae) som ikke er av nordamerikansk avstamming. Den er en trussel mot edelkreps og står derfor på Landbruksdepartementets liste over A-sjukdommer. Sjukdommen er forårsaket av soppen Aphanomyces astaci (Oomycetes) som er en obligat parasitt hos ferskvannskreps. Det antas at soppen ikke kan leve særlig lenge utenfor verten. I Norge er krepsepest påvist hos europeisk ferskvannskreps (edelkreps, Astacus astacus), første gang i 1971 da sjukdommen kom inn via Sverige til Vrangselvvassdraget på norsk side. Infeksjon med A. astaci fører til total dødelighet hos vår ferskvannskreps i de vann og vassdrag der sjukdommen forekommer. Resistens mot A. astaci varierer og andre krepsearter som for eksempel den amerikanske signalkrepsen, Pacifastacus leniusculus, og andre amerikanske arter er mer motstandsdyktige fordi det over tid har utviklet et mer stabilt forhold mellom vert og sopp. Signalkrepsen kan være bærer av soppen og kan dermed bidra til at smitte overføres dersom denne arten innføres til nye steder. Ofte kan man finne krepsepestsoppen i brune flekker i skallet alle steder på krepsen. Dersom signalkreps stresses av ulike årsaker, vil også denne arten kunne dø av krepsepest. 

Infisert kreps viser alt fra ingen forandringer til et vidt spekter av sjukdomstegn. Disse arter seg i første rekke ved uregelmessig adferd; krepsen kommer ofte frem i dagslys og viser ikke normale flukt- og forsvarsreaksjoner. Videre er sjuk kreps gjerne slapp og har et uregelmessig stolprete ganglag. Et avvikende bevegelsesmønster kan imidlertid ikke brukes som kriterium på krepsepest, da dette er et uspesifikt tegn man også kan iaktta i forbindelse med andre dødelige infeksjoner hos kreps. Lokal hvitfarging av muskulaturen under den tynne cuticula på undersida av abdomen og mellom leddene på beina (peripoder) samt brunaktig melanisering i skallet er også beskrevet.

Sjukdommen kan diagnostiseres ved å ta ut materiale fra hud med mistenkelige forandringer, fortrinnsvis fra de tynnhudete partier under halen eller på beina. Påvisning ved direkte mikroskopi av klassiske hyfer som ikke kan skilles fra Aphanomyces gir grunn til å mistenke krepsepest. For verifisering er det nødvendig å påvise A. astaci med molekylære undersøkelsesmetoder (PCR [polymerase kjede-reaksjon] og DNA-sekvensiering) eller dyrking og karakterisering av soppen. Isolering av A. astaci vil vanligvis bare være vellykket dersom dyrking fra infisert kreps finner sted innen 12 timer etter at krepsen døde. Et anbefalt medium til diagnostisk bruk er det såkalte ”isolation medium”(IM) tilsatt antibiotika for å kontrollere bakterievekst (som angitt i OIE Diagnostic Manual for  Aquatic Animal Diseases). Veterinærinstituttet benytter alle tre typer av metoder.

Uttak og innsendelse av prøver ved mistanke om krepsepest
Veterinærinstituttet Oslo v/Seksjon for fiskehelse skal kontaktes straks det aktuelt med innsendelse av prøver.

Alle innsendelser skal følges av nødvendige opplysninger. Innsendingsskjemaet skal derfor fylles ut med opplysninger om bl.a. problemets størrelse. Det noteres eventuell unormal opptreden og eventuelle ytre forandringer som belegg på overflaten av skallet, misfarginger, gjelleforandringer, misdannelser o.a. Det gis opplysninger om vannkvalitet og eventuell forurensing.

Det skal tas et representativt materiale (gjerne 5 - 10 kreps) fra den populasjon som skal undersøkes, og fortrinnsvis tas prøver av syke, døende eller nylig døde individer. Tilsynelatende frisk kreps kan også sendes i tillegg, men disse skal da pakkes og merkes separat.
Døde krepsdyr råtner raskt, noe som gjør at materialet blir uegnet for undersøkelser. Det er derfor viktig at krepsen raskt tas hånd om på en av følgende nevnte måter (der alternativ 1 er best og 4 er minst egnet med tanke på videre undersøkelser):

1) Best egnet er ferskt og kjølt materiale fra syke, døende eller nylig døde individer.
Levende dyr av litt størrelse kan legges i en isoporeske (f. eks. er rogntransportkasse velegnet) med fuktig materiale rundt (f. eks aviser fukta i vann, fuktig treull eller annet høvelig materiale som holder på fuktighet). Kassen lukkes med pakketape, men må ikke være "hermetisk" tett, noe som lett oppnås ved å lage hull i lokket. Levende larver kan pakkes i plastposer med vatn og oksygen og omgitt av is, på tilsvarende måte som ved innsending av levende fisk. Kjøleelementer legges ved.
Dersom man har mange kreps og eventuelt er i tvil om holdbarheten kan noen av individene fryses og/eller etanolkonserveres og/eller fikseres.
Ferskt materiale kan undersøkes ved mikroskopi og molekylære metoder, og dyrking dersom krepsen mottas innen 12 timer etter at den døde.

2) Frysing ved – 20 °C og innsending i frosset tilstand (eventuelt innfrosset i isblokk). Frossent materialet kan undersøkes ved mikroskopi og molekylære metoder.

3) Konservering i etanol (fortrinnsvis 96 %). Det kan benyttes denaturert sprit, f.eks. rødsprit, dersom man ikke har annet. Det benyttes så mye sprit at hele dyret er neddykket. Etanolkonservert materiale undersøkes ved mikroskopi og molekylære metoder.

4) Fiksering i 10 % fosfatbuffret formalin (fåes kjøpes på apotek) eller helst Davidssons fikseringsvæske (Oppskrift: 30ml 95% etanol, 20ml konsentrert formalin, 10ml eddiksyre og 30ml destillert vatn, ref.: Humason, G.L. (1967): Animal tissue technique, W.H. Freeman Company, San Francisco). Fiksert materiale kan undersøkes ved mikroskopi og molekylære metoder.

Forsendelse av prøver ved mistanke om krepsepest
Transport av levende og ferskt materiale må skje raskest mulig. Forsendelsen av levende kreps skal merkes med f.eks. ”Forsiktig Levende dyr” (finnes som eget klistremerke). For å sikre at kreps ankommer levende bør de være på laboratoriet innen 24 timer etter at de ble tatt opp av vannet. Innsendelser skal avtales på forhånd, og forsendelsesmåte og forventet ankomsttidspunkt skal varsles. Prøver sendes til Veterinærinstituttet Oslo v/Seksjon for fiskehelse. 

Sist oppdatert 21.07.2005.

Gaffkemi (infeksjon med Aeroccoccus viridans) hos hummer
Gaffkemi er en systemisk bakterieinfeksjon hos hummer forårsaket av bakterien Aerococcus viridans. Bakterien kan forårsake høy dødelighet i tette hummerbestander og spesielt hos hummer som er stresset som følge av håndtering og transport. Forskjellige stammer av A. viridans kan ha ulik virulens.

Sjukdommen er enzootisk hos hummer i fangenskap og i ville populasjoner i Nord-Amerika og Europa. Det er en Gruppe B-sjukdom i Norge og ble første gang påvist i 1976. Sjukdommen kan spre seg fra hummer til hummer i oppbevaringsenheter og føre til høy dødelighet i visse tilfeller, avhengig av temperatur. Tiden fra hummer blir infisert til den dør er avhengig av vanntemperatur og ernæringstilstand.

Skader i skallet er regnet som nødvendig for at infeksjon skal finne sted idet bakterien mangler evne til å trenge gjennom intakt hud. Skadene må være relativt ferske da hemolymfen koagulerer raskt hos friske dyr. For øvrig er det ingen spesielle ytre sjukdomstegn selv hos sterkt infisert hummer, men i sluttstadiet ligger døende hummer stille og med utstrakte klør. Hvordan smitten overføres under naturlige forhold er ikke kjent, men det man vet er at visse krabbearter kan være bærere av A. viridans og derfor bidra til smitteoverføring. Oral smitte er ikke kjent. 

I tillegg til et eventuelt reservoar hos krabbe, kan A. viridans kan også påvises i slim, i mudder og i sjøvann.

Gaffkemi kan diagnostiseres ved påvisning av A. viridans i tetraeder-formasjon i ”blod”-utstryk. Blod hos infisert hummer er lyserødt, tyntflytende og har vanligvis forlenget koagulasjonstid. Det er viktig å ta ut prøver fra slappe eller sløve individer. ”Blodprøver” kan lettvint tas ved å bryte av et ledd og ta materiale fra den væske som kommer ut. A. viridans kan lett påvises bl. a. ved dyrking på blodskål. Følgende funn på blodskål indikerer A. viridans : Små, hvite til gråhvite kolonier av bakterier som viser α-hemolyse og som mangler katalaseaktivitet. Det er gram-positive kokker i tetraederformasjoner og drueklaseliknende grupper. Verifisering skal skje ved innsendelse av materiale til Veterinærinstituttet.
 

Inspeksjon i anlegg, uttak og Innsendelse av prøver ved mistanke om gaffkemi
Veterinærinstituttet Bergen skal kontaktes straks det aktuelt med innsendelse av prøver.
 

Alle innsendelser skal følges av nødvendige opplysninger. Innsendingsskjemaet skal derfor fylles ut med opplysninger om problemets størrelse, som prosentvis dødelighet og om hele eller deler av anlegget er affisert. En må se etter unormal opptreden og eventuelle ytre forandringer som belegg på overflaten av skallet, misfarginger, gjelleforandringer, misdannelser o.a. Det registreres miljøparametere som vannkvalitet og eventuell forurensing.

Det er viktig at det blir tatt ut et representativt materiale fra den populasjon som skal undersøkes. Fortrinnsvis bør det tas ut prøver av syke, døende eller nylig døde individer.
Dersom det er umulig å få dem frem i live, bør noe av materialet sendes ferskt og noe sendes frossent.  

Pakking
Døde hummer råtner raskt slik at materialet blir uegnet for undersøkelser. Det er derfor viktig at materialet sendes kjølt sammen med kjøleelementer eller is.
Levende dyr av litt størrelse kan legges i en isoporeske med fuktig materiale rundt (f. eks aviser fukta i vann, fuktig treull eller annet høvelig materiale som holder på fuktighet). Kjøleelementer legges ved. En isoporeske (rogntransportkasse) vil være velegnet for forsendelse for de fleste formål. Kassen lukkes med pakketape, men må ikke være "hermetisk" tett, noe som lett oppnås ved å lage hull i lokket. 
Levende larver kan pakkes i plastposer med vatn og oksygen og omgitt av is, på tilsvarende måte som ved innsending av levende fisk. Forsendelsen skal eventuelt merkes med ”Forsiktig Levende dyr” (finnes som eget klistremerke).

Forsendelse
Transport av levende og ferskt materiale må skje raskest mulig. For å sikre at hummer ankommer levende bør de være på laboratoriet innen 24 timer etter at de ble tatt opp av vannet. 
Innsendelser skal avtales på forhånd med de respektive laboratorier (se innledningen), og forsendelsesmåte og forventet ankomsttidspunkt skal varsles.

Prøver sendes til Veterinærinstituttet Bergen.  

Sist oppdatert 21.07.2005.